Franz Berwald: belysningar och reflektioner

Gunnar Ternhag, red. 2016. Franz Berwald: belysningar och reflektioner. Möklinta: Gidlund. 127 s. ISBN 9789178449507

Boken ble utgitt i anledning symposiet som markerte avslutningen av Berwald-utgaven i 2014. De tretti bind med Berwalds samlede verk utgitt over en periode på 50 år betyr et stort løft for svensk musikkedisjon, noe som er langt fra en selvfølge med tanke på de ofte begrensede midler som investeres i slike prosjekter sammenlignet med andre land. En slik utgave med sin akademiske autoritet bekrefter samtidig at Berwald anerkjennes som en sentral komponist i den svenske nasjonale musikkhistorien.

Et uttalt mål for symposiet ifølge forordet er at det er ment å ”sammanfatta” og ”utveckla” kunnskapen om Berwald. Spørsmålet er om hvordan resultatet presentert i bokutgivelsen er med å konsolidere eller utfordre synet på Berwald. Et interessant perspektiv som det videre legges opp til, er i hvilken grad og på hvilke områder synet på Berwald har endret seg i løpet av de tilnærmet 50 år arbeidet med edisjonen har foregått, det vil si fra utgivelsen av strykekvartettene i 1966 til siste utgave med operetten Modehandlerskan i 2012.

Bak valget å ta inn en biografisk artikkel som ikke var del av forskningssymposiet skinner det gjennom en tydelig pedagogisk hensikt med boken. Artikkelen er basert på en oversikt av Lennart Hedwall, publisert online på Levande musikarv. Slike leksikalske oversikter skal gi en grunnleggende kronologisk orientering i sentrale hendelser i komponistens liv og kunstneriske utvikling. Artikkelen er skrevet som en fasit uten fotnoter eller referanser til opprinnelsen av de sammenstilte fakta. Dette fungerer bra som innledning til en verkoversikt på Levande musikarv, men i denne sammenhengen begynner man etter hvert å savne den dynamikken i kunnskapsutviklingen som forordet mener boken skal belyse.

Man får ikke vite på hvilke områder ny kunnskap om Berwalds liv har kommet til, eller i hvilken grad vurderinger av historiske hendelser, kulturelle og sosiale betingelser for den kunstneriske utviklingen har endret seg underveis. 

For en leser uten forkunnskaper er dette likevel en god start til å lese seg inn i Berwalds verden. Man får vite at han var en innvandrer fra Nordtyskland, som del av en hel musikerslekt som fikk posisjoner i hoffkapellet i Stockholm og over lengre tid hadde viktige posisjoner i svensk musikkliv. Berwalds bakgrunn som komponist var preget av hans praksis som fiolinist i orkesteret, som ga ham mulighet til å framføre egne verker, særlig de tidlige, ofte med andre familiemedlemmer involvert. I mange trekk er Berwalds videre utvikling som komponist typisk for hans tid: med voksende ambisjoner går veien til Tyskland og Østerrike, som på hans tid allerede var det sentrale mekka for musikken og kulturen, og etter hvert tiltrakk seg hærskarer av nordiske musikere med drømmen om å kunne ta en ’ordentlig’ musikkutdanning. Det forblir uklart i den foreliggende teksten, hvilke konkrete institusjoner eller lærere Berwald tenkte på, da han forgjeves søkte om stipend. På denne tiden, 1829 til 1841, der han opphold seg i Berlin, fantes Friedrich Zelters musikkinstitutt. Det private Stern’sches Konservatorium ble først stiftet i 1850 og det berømte Kongelige musikkakademiet ikke før 1869. En litt mer detaljert beskrivelse av Berwalds åpenbare vanskeligheter med å få oppfylt sine ambisjoner i denne retningen ville vært interessant: var den autodidaktiske tilnærmingen villet eller påtvunget? Her kunne en referanse til mer omfattende undersøkelser (i den grad de foreligger) vært nyttig for den nysgjerrige leseren. 

Mye av biografien til Berwald er preget av hans manglende gjennomslag som komponist i hjemlandet, med ofte nedslående kritiker av hans verk, noe som førte til at han måtte livnære seg i andre yrker også utenfor musikklivet. Først den sene fasen førte med seg en bekreftelse, ved at han fikk en professorstilling ved musikkakademiet i Stockholm. Mer avgjørende for den (manglende) resepsjonen av hans verk var at han hadde problemer med å få forlag til å utgi sine verk (noe som tas opp senere i boken). Likevel klarte han altså å produsere ikke mindre enn fire symfonier, mer enn ti operaer og operetter, seks konserter, flere orkesterverk og en imponerende liste med kammermusikkverk, pianostykker og sanger. For Hedwall er det bare å fastslå at især symfoniene er av en kvalitet som gjør Berwald, med sin ”klassicistiskt stram[a]” harmonik, ”egenartade […] tematik”, ”sprudlande elegans” og sans for formeksperimenter til ”vår främste 1800-talssymfoniker” (ss. 19ff.). 

Oversikten over Berwalds liv og verk følges av Margareta Rörbys skildring av Berwald-edisjonens tilblivelse. Som en insider-beretning om veien fra idé til resultat er dette interessant lesning. Rörbys artikkel starter med en viss forundring over at et slikt monumentalt prosjekt overhodet kunne bli realitet i Sverige, uten de tunge institusjoner eller kunnskapsmiljøer som kunne eller ville bære et slikt prosjekt fram. Som så ofte, så springer det hele ut av noen få personers personlige engasjement, ambisjoner og nettverk. I dette tilfelle var det Folke Lindberg, overbibliotekar ved Sveriges Radio, og Karl Vötterle, ledere ved Bärenreiter Verlag. Vötterle ga premissene: det skulle bli en Gesamtausgabe, ikke mindre,

og signaliserte dermed at Berwalds musikk ble ansett som viktig også i et internasjonalt perspektiv. Engasjementet av Sveriges Radio var også en viktig faktor. Der i huset har visstnok interessen for Berwald vært til stede fra før, med husets egne Berwald-”ambassadörer” som drivkrefter (s. 29). Selve den første komiteen besto av Folke Lindberg, Ingmar Bengtsson, Stig Walin, Bo Wallner og Nils Castegren (s. 24). En annen viktig faktor for å kunne sette i gang og gjennomføre prosjektet var at kildesituasjonen var såpass oversiktlig. Det meste var bevart og lesbart i god kvalitet.

En av de metodiske problemstillingene var relatert til skissene. Disse var ifølge Rörby ikke kjennetegnet med henvisninger til hvilke verk de hørte til. Dessuten brukte Berwald ofte det samme materialet i ulike verk, i tillegg til at han brukte upubliserte verk og fragmenter som ‘steinbrudd’, der han tok ut ideer. Å få en systematisk oversikt over denne komplekse kildesituasjon hørte med til en av de sentrale utfordringene i edisjonsarbeidet.

Interessant er også skildringen av de økonomiske forhold for prosjektet. Støtten var ifølge Rörby ikke å skryte av, og det synes å ha vært en stadig kamp om tilskudd. Prosjektet ble holdt i live gjennom tilskudd fra Sveriges Radio og Statens Kulturråd, men for å få det hele i havn trengtes det mer støtte av ulike svenske og tyske stiftelser. 

Interessant for leseren som er litt mer fortrolig med edisjonsarbeid er kommentarene rundt prinsippene for utgivelsen. I tilfelle Berwald-edisjonen ble Mozart-utgaven brukt som modell, ”även om Mozart verkade i en annan tid” (s. 28). Ut fra denne modellen ble det utarbeidet retningslinjer, som med tiden ble utvidet og presisert (s. 29).

Avslutningsvis får man med seg at oppvurderingen av symfoniene, som i Berwalds livstid fikk dårlig medfart av kritikerne og generelt ble møtt med liten interesse, regnes som et viktig resultat av edisjonsprosjektet. Det samme gjelder for hans musikkdramatiske verk.

Karin Hallgrens bidrag om musikklivet i Stockholm fyller ut bildet som ble tegnet i lange linjer i den innledende biografiske oversikten av Hedwall. Her er det mer informasjon som setter Berwalds liv inn i en kulturell kontekst: Berwalds karriere forløper parallelt med overgangen fra et kongelig-aristokratisk til et borgerlig musikkliv i Stockholm med operaen som sentrum. Dermed fantes det også et fast orkester i byen, som en sentral forutsetning for musikklivets utvikling. Familien Berwald var blant de mange utlendinger som kom til Stockholm for å ta opp sine karrierer i orkesteret, siden det på denne tiden ikke fantes utdanningstilbud i Sverige på dette nivået.

Når Berwald kom tilbake til Stockholm fra utenlandsreiser i 1849 var operaen ikke lenger like sentral. Et mer sammensatt borgerlig musikkliv hadde skutt fart, med flere teatre og tilhørende ensembler. I tillegg ble det etablert de første musikktidsskriftene. Hallgrens artikkel inneholder flere henvisninger til videre lesning, ikke minst hennes utdypende forskning om Stockholms borgerlige musikkliv.

Mattias Lundberg følger opp tråden angående Berwalds resepsjonshistorie med fokus på Berwalds solokonserter. I denne sjangeren var Berwald som profesjonell fiolinist og orkestermusiker på hjemmebane. Likevel fikk han ikke den suksessen man kunne forventet, og fiolinkonserten fra 1820 synes å ha blitt direkte 'slaktet' av kritikerne (s. 57-61). 

Her kommer Lundberg in på et helt sentralt aspekt ved Berwald-resepsjonen: som de fleste andre verk, så ble heller ikke pianokonserten publisert. Dette bidro til at Berwalds verk ikke ble spredt videre gjennom trykte noter, som på denne tiden var den mest effektive måten å distribuere musikk på, ikke minst over landegrensene. Pianokonserten, et senere verk, som de fleste andre, forble upublisert. Lundberg peker videre mot flere resepsjonshistoriske spørsmål, som ennå ikke er besvart, blant annet hvordan den tidlige resepsjonen av Berwalds solokonserter har påvirket bildet av ham også etter hans død (s. 64). Et viktig aspekt som preger oppfatningen av Berwald er avhengig også av at man tar høyde både for et nasjonalt og et internasjonalt perspektiv: i Wien eller Berlin ble for eksempel Berwalds ‘svenske’ karakter gjerne mer fremhevet enn i hjemlandet.

Dette bringer oss til neste kapittel, som nettopp tar denne problemstillingen på kornet: Dan Olssons observasjoner og refleksjoner rundt det ’nordiske’ i Berwalds musikk. Dette temaet er ikke uten fallgruver. I selve spørsmålet ligger allerede et premiss om at det ’nordiske’ er mer enn en diffus resepsjonskategori uten egentlig hold i ’musikken selv’. Olsson holder det enkelt ved å ta med leseren gjennom en undersøkelse av det han kaller to hypotetiske utgangspunkter: det første er at svaret finnes i musikken, det andre er om å søke svaret utenom musikken (s. 68). Forfatteren går så den første hypotesen nærmere i sømmene ved å oppsøke de mest åpenbare tilfellene, der Berwald direkte siterer folkemelodier som lar seg identifisere, som for eksempel i Ein ländliches Verlobungsfest in Schweden (1842). Så går han videre til mer indirekte parafraseringer, som i Erinnerungen an die norwegischen Alpen, bygget på den gjenkjennelige Till Österland vill jag fara. Som tredje kategori foreslår han stiliserende antydninger. Utfordringen ligger i å trekke grenser mellom særlig de to siste kategoriene, særlig når komponistens intensjon bak stilistiske antydninger ikke er dokumenterbart. I slike tilfeller, som for eksempel når mer generiske musikalske virkemidler tydes som ’nordiske’ stiltrekk, som klangkoloritt, ’formelrytmikk’, symmetrisk periodikk eller orgelpunkt, glir det ’nordiske’ gjerne over i resepsjonssfæren, prisgitt lytterens referanser og ”förtrogenhet” med svensk romantisk musikk, ifølge Olsson (s. 82). I det store å hele skinner det tydelig gjennom at det folkemusikalske ikke er det bærende prinsipp hos Berwald. Dette er særlig tilfelle når det gjelder å skape et større musikkdramatisk verk, der materialet sekvenseres og varieres, selv om det kan forekomme lokalt bruk av folkemusikalske elementer som viser åpenbare fellestrekk med svensk folkemusikk. Et godt eksempel er Sinfonie naïve (1845) og ”sangtemaet” i 1. satsens sidegruppe eller åpningstemaet i 2. satsen (s. 72). Andre typisk folkemusikalske kjennetegn som ‘modal’ harmonikk er ”marginella” hos Berwald ifølge Olsson, med referanse til Friedhelm Krummacher (s. 74). 

Denne reisen gjennom Berwalds oeuvre leder fram til konklusjonen at Berwalds ’svenskhet’ i ikke ubetydelig grad er farget av en retrospektiv (og ikke minst kultur-nasjonalistisk) betraktningsmåte, som opphøyer Berwalds kompositoriske uttrykk til nasjonale uttrykk (s. 85): det tillegges dermed musikken svenske og nordiske egenskaper, som ikke var intensjonen av komponisten.

De to siste bidragene har nok som hensikt å utvide både den musikk- og edisjonsvitenskapelige tilnærmingen med en praksisrelatert erfaringshorisont. I det første av disse to deler Tobias Ringborg sine møter med Berwalds musikk som dirigent og musiker. Spørsmålet som stilles er hvilke framføringspraktiske utfordringer Berwalds musikk gir. Ringborg mener at lesningen av Berwalds partiturer byr på få utfordringer, siden de er notert i en klar og tydelig måte. I praktisk henseende kan tempospørsmålet være mer innfløkt. Berwalds musikk tåler ofte godt å bli tatt i et kjappere tempo. Ringborg illustrerer denne problematikken utførlig gjennom eksempler fra fiolinkonserten.

Siste bidrag av Gunnar Bucht og Hans Gefors avslutter med å belyse Berwalds musikk gjennom to levende komponisters perspektiv. Teksten er holdt i dialogform, noe som oppleves som forfriskende. Gefors uttrykker en viss skepsis overfor Berwald, med tanke på hans konfliktfylte forhold til musikklivet (s. 101). Et interessant aspekt ved dette er Berwalds autodidaktsposisjon og den (kanskje overdreven) selvbevisste holdningen hans som komponist, som ikke forholder seg til de konvensjonelle systemene. Med henvisning til strykeseptetten tillater seg Gefors en personlig vurdering av Berwald som ”en extremt skicklig tonsättare”, som makter å gjøre musikken ”oupphörligt intresseväckande” og som kom langt med en relativt ”liten musikvärld” som utgangspunkt (s. 101). Et verk som strykekvartetten i Ess-dur (1849) fremheves som innovativt med sin særegne form, som ikke ligner et annet verk i denne sjangeren. Operaene derimot får det glatte lag av Gefors: Berwald ”bryr sig otroligt litet om texten” (s. 103). Et annet sted betegnes disse rett fram som musikkdramaturgiske fiaskoer (s. 104).

Konklusjonen er at Berwald til en viss grad forskyldt sin personlige innstilling og opptreden sto i veien for seg selv og at dette bidro til at han ikke kunne innhøste den suksessen han fortjente i hans levetid, særlig for de symfoniske verk og kammermusikken. Dette er et interessant innspill av to levende komponister til vurderingen av deres historiske kollega.

Gunnar Ternhags ettertanker avrunder med å ta opp spørsmålet om i hvilken grad Berwald-edisjonen har fremmet forskningsinteressen, både innenfor og utenfor edisjonsgruppen. Han påpeker at det fortsatt er en vei å gå med tanke på å få økt interesse særlig utenfor edisjonsgruppen. Det er stort behov for nye vurderinger og ikke minst flere framføringer, selv om edisjonen er fullført. Sistnevnte utfordring, flere framføringer, vil nok Berwald-edisjonen gjøre lettere å løse i framtiden. Førstnevnte, å øke forskningsinteressen, særlig utenfor den nasjonale, svenske forsker- og lesergruppen, har nok fortsatt et stort potensial. Det er påfallende at bibliografiene til de enkelte bidragene i stor grad inneholder svenskspråklige publikasjoner, med referanser til blant annet dissertasjoner fra 1991, 2000, 2004 og 2005, referanseverket til Ingvar Andersson fra 1970 og rapporten fra Berwald-symposiet fra 2001.

Utvilsomt vil Berwald-forskningen kunne utvikle seg videre gjennom å ta i bruk komparative perspektiver. Her er det interessante muligheter for å kaste nytt lys på paralleller, forskyvninger og ulikheter hva som angår (kultur-)politiske utviklinger og endrede betingelser for de nordiske komponisters produksjon og resepsjon gjennom det ’lange 19. århundre’.

Det samme gjelder musikkforlagenes rolle for komponistene, dobbelt-karrieren som utøver og komponist (der Berwald har noe til felles med Grieg), eller komponistenes ulike utdanningsbakgrunn (fra autodidakt til konservatorieutdannet). Forholdet til Tyskland og den tysk-østerrikske musikktradisjonen er også en felles utfordring for Berwald og hans nordiske ’kollegaer’ gjennom 1800-tallet. Komponistenes selvforståelse som tilhørende periferien i forhold til senteret og som deltaker i de nordiske landenes kulturelle nasjonsbygging kan fortsatt studeres nærmere i et slikt sammenlignende perspektiv.

I rammen av den foreliggende tekstsamlingen vil man kunne konkludere med at bidragene utfyller hverandre godt og at publikasjonen fungerer utmerket innenfor målsettingen å være et informativt akkompagnement til Berwald-edisjonen, som gir innføringer i Berwalds liv, verk og resepsjon for den allment interesserte leseren. Formatet har nok også bidratt til at tekstene i det store og hele er mindre problematiserende, som for eksempel hva som angår Berwalds klassisistiske grunnholdning og stilutvikling som autodidakt. Man kunne også ønsket seg noen referanser til den ganske omfattende forskningen rundt ’den nordiske tone’, som for eksempel er knyttet til resepsjonen av Gades musikk i Norden og Europa.

Fra et edisjonshistorisk perspektiv er det veldig interessant å lære mer om Berwald-edisjonen. Berwald tilhører uten tvil de store nordiske edisjons-prosjektene, som Nielsen i Danmark, Sibelius i Finland og Grieg-edisjonen i Norge. Disse utgjør i dag i seg selv et nytt forskningsfelt, som kan inspirere til å åpne for nye institusjonshistoriske tilnærminger til slike nasjonale ’monumenter’ i sine respektive land.

Arnulf Christian Mattes