Gunnar Valkare, 2016. Varifrån kommer musiken? Hedemora: Gidlund. 264 s. ISBN 9789178449446
I boken Varifrån kommer musiken?, publisert i 2016, utgår Gunnar Valkare fra et spørsmål som Ingmar Bergman stilte til sine lyttere i radioprogrammet Sommar mer enn ti år tidligere. Bergmans spørsmål lød: ”Varifrån kommer musiken? Hur kommer det sig att vi är de enda djuren på hela jordklotet som gör musik?” Valkares prosjekt er å redegjøre for de svarene han for sin del har kommet frem til gjennom livslang undring over dette spørsmålet. Målet er altså å besvare Bergmans spørsmål om hvor musikken kommer fra. Ja, ikke bare det, Valkare vil også gi noen svar på ”varför” og ”hur”. Det har blitt en imponerende og mangfoldig tekstmasse som vitner om Valkares omfattende kunnskaper innenfor musikkvitenskap generelt og musikkantropologi spesielt, samt om utstrakt lesning innenfor generell evolusjonsbiologi, antropologi, historie og så videre. Et slikt omfattende prosjekt inspirerer til en rekke fundamentale spørsmål. Av plasshensyn må jeg imidlertid begrense meg til å komme tilbake til det aller viktigste av disse nedenfor. Men først litt om bokens innhold.
Bokens innhold
Den reisen Valkare tar oss med på går gjennom musikkens – og dermed menneskehetens – totale historie, ”world wide” så vel som i europeisk kontekst. Valkares utgangspunkt er evolusjonsbiologisk. Musikken er biologisk forankret i mennesket, den er en evolusjonær adaptasjon (tilpasning). Musikk finnes fordi den har avgjørende funksjoner i menneskelivet og i vår overlevelse som art. Valkare markerer klar avstand til enhver tanke om at musikk kun kan anses som et biprodukt i menneskelivet. Han argumenterer tvert imot for musikkens åpenbare fundamentale funksjoner i menneskelivet; funksjoner som skulle være velkjente for alle som beskjeftiger seg med forholdet mellom musikk, menneske og samfunn (kapittel 3). Ved lange sveip over menneskehetens historie dokumenterer Valkare at noe ”homo amusicus” aldri har eksistert (kapittel 4). Han drøfter deretter musikkens ”första ålder”, den skriftløse tilstand, med fokus på afrikansk kultur (kapittel 5), og musikkens ”andra ålder”, hvor skriften, ifølge Valkare, trengte musikken og dansen ut fra samfunnets strukturelle, verdibevarende og rituelle sentrum (kapittel 6). (Valkare vektlegger hele veien det han kaller MD – musikk-dans – som enhet. Dette kjenner vi i en europeisk kontekst igjen fra den greske antikken – hvor det greske ”mousiké” i utgangspunktet betegnet musikk-dans-poesi som udelelig enhet.) Valkare diskuterer så musikkens og dansens funksjoner i riter og ritualer videre (kapittel 7). Konklusjonen blir at selv om MD under den andre alderen blir detronisert av skriften, er det allikevel ”ofrånkomligt att dra denna slutsats: den rituella mekanismen måste ses som en basal faktor bakom musikens och dansens evolutionära framväxt” (s. 117). Dette betyr imidlertid ikke at MD’s evolusjonære funksjon er begrenset til det rituelle. Tvert imot hevder Valkare at MD ”har ett lika brett biologiskt funktionsspektrum som språket” (ibid.).
Etter historiske og antropologiske sveip over svært lange tidsspenn, går Valkare over i mer musikkteoretiske diskusjoner (kapitlene 8 og 9). Utviklingen av tonesystemer står i fokus, både i et antropologisk perspektiv og i vår egen kultur (blant annet pythagoreisk tradisjon): utviklingen av den vestlige musikkens notesystem, tonesystem og harmonikk, og den avgjørende betydning dette har hatt for all den musikk vi i dag har tilgang på. Dette videreføres i diskusjoner av det moderne tonesystemets fremvekst (kapittel 10). Deretter rettes oppmerksomheten mot forholdet mellom det skrevne og det hørte (kapittel 11). Her hevder Valkare blant annet at den skriftlige europeiske musikkulturen ”[b]efriad från minnets och nuets tvångströja och med nya verktyg kunde […] frambringa annorlunda musikaliska strukturer och former och till slut nå en komplexitet – på gott och ont – som aldrig tidigare existerat någonstans”. Dette etterlot, ifølge Valkare ”[a]ll annan musik i Europa och musiken i resten av världen […] strukturellt på efterkälken” (s. 169; jf. også Valkare, 1997). Valkare diskuterer også den senere utviklingen i den europeiske musikkens skriftkultur, modernisme og avantgarde (kapittel 12), før lydteknologien fokuseres (kapittel 13).
I bokens avsluttende kapittel 14, med tittelen ”Vad är då musik, egentligen?”, vender Valkare tilbake til Bergmans spørsmål. Sentralt i dette kapittelet står forholdet mellom det allmennmenneskelige og det kulturspesifikke, samt avledet respektive elementær kommunikasjon, og ikke minst drøftingen av musikk som ”transitiv mekanism”. Her åpner Valkare imidlertid også for at Bergmans første spørsmål: ”Varifrån kommer musiken?” kanskje ikke var ”så entydig för Bergman som den är i vårt evolutionistiska perspektiv” (s. 227). Dette leder meg over til mine kritiske merknader.
En kunnskapsfilosofisk kritikk
I et så bredt anlagt prosjekt som dette, med sveip over ekstreme tidsspenn, kompliserte og utfordrende evolusjonsbiologiske diskusjoner etcetera, kunne det naturligvis vært interessant å gå inn i en nærlesning av Valkares tenkning og argumentasjon. Enda viktigere enn slike diskusjoner, er imidlertid en diskusjon av prosjektets grunnleggende premisser – i et kunnskapsfilosofisk perspektiv. Når Valkare i tittelen på bokens siste kapittel stiller spørsmålet om hva musikk egentlig er, går nemlig min reduksjonisme-alarm (jf. Gustavsson, 2000, s. 93ff.). Valkare gjør det evolusjonsbiologiske perspektivet til en slags totalforklaring på et såpass komplekst fenomen som forholdet mellom menneske, musikk, kultur og samfunn. Dette kommer blant annet til uttrykk i hans omtale av emosjonelle aspekter ved musikkopplevelsen, noe som i og for seg ikke er et tema i boken, men som uansett tilskrives belønningssystemer/-mekanismer i hjernen: ”Den [musiken] har ett djupt och förgrenat rotsystem i hjärnans belöningsstrukturer. Musiken får därigenom kapacitet att väcka njutning och känslor.” (s. 105)
Med vitenskapelig reduksjonisme følger gjerne kontant avvisning av perspektiver fra andre teorifelt – som man ikke egentlig synes å ha særlig kompetanse på. Et eksempel: Valkare sidestiller Bibelens skapelsesberetninger med fundamentalistiske tolkninger av slikt (s. 51). Innenfor den kristne tradisjonen er det i vår tid imidlertid utelukkende kreasjonistiske subkulturer som tolker Bibelens skapelsesberetninger som en motsats til evolusjonsteorien, og ellers bare teologiske ignoranter, som evolusjonsbiologen Richard Dawkins, som tar slike grupper på alvor. I Bergman-konteksten er dette et interessant eksempel på Valkares reduksjonisme. Når Valkare avslutningsvis åpner for at spørsmålet ”Varifrån kommer musiken?” kanskje ikke er så entydig for Bergman som det er i et evolusjonistisk perspektiv, tolker jeg Valkare i retning av at det er det evolusjonistiske svaret som kanskje er mer entydig enn det Bergman så for seg. I så fall tror jeg Valkare har helt rett. I en dialog mellom Ingmar Bergman (IB) og hans datter Linn Ullmann (LU) uttrykker Bergman seg nemlig slik:
IB: Jeg tror på Gud, helt og fullt, men forventer ikke å forstå Hans vilje. Gud er der musikken er. Jeg tror de store komponistene forteller om sine opplevelser av Gud. Dette er ikke tøv. Bach er for meg en uforanderlig faktor.
LU: Men før tvilte du?
IB: Ikke på Bach.
(Ullmann, 2015, s. 145.)
Her gjør Bergman seg til talsmann for et syn på forholdet mellom menneske, musikk og eksistens som Valkare åpenbart avskriver. Selv om jeg definitivt ikke hører til blant dem som setter religiøse perspektiver og forestillinger opp som en motsetning til evolusjonsbiologisk kunnskap, er det allikevel tankevekkende å se forskjellen mellom Valkares historiefortelling og Bergmans tanker. Her møtes svært ulike livsforståelser og verdensanskuelser. Dette er interessant, ikke minst i et kunnskapsfilosofisk perspektiv som handler om at enhver vitenskapelig tilnærming baserer seg på bestemte menneskesyn og verdisyn (se Ruud, 1996, s. 110ff.; Varkøy, 2017, s. 14ff.; Pedersen, Collin og Stjernefelt, 2018).
Valkares interesse er i hovedsak begrenset til det evolusjonsbiologien kan bidra med. Det er i og for seg helt uproblematisk. Det er når dette ene bidraget utelukker andre perspektiver at vi står overfor et alvorlig reduksjonisme-problem. Det ville naturligvis være absurd å hevde at evolusjonsbiologien ikke bidrar med helt fundamentale innsikter og kunnskaper om mennesket. Men: andre teoridannelser og tilnærminger hentet fra andre forskningsfelt, det være seg psykologi, filosofi eller teologi, vil også kunne ha viktige perspektiver å bidra med, slik at man for eksempel kan unngå å redusere menneskelig kommunikasjon til ”mekanismer” (s. 250).
Har så Valkare besvart Bergmans spørsmål? Både ja og nei. Sjansen er relativt stor for at Valkares svar – begrenset til mennesket som biologisk størrelse – ville tilfredsstille Bergman like lite som den unge vil forstå sin forelskelse bedre ved å opplyses om hjernens belønningssystemer og artens overlevelse; nemlig et stykke på vei, men så er det bråstopp. På den ene siden aksepterer jeg naturligvis Valkares prosjekt som både viktig og interessant, og ikke minst imponerende. Dette er altså ikke en kritikk av Valkares evolusjonsbiologiske perspektiv – som sådan! Det er utelukkende en kritikk av reduksjonismen som gjennomsyrer prosjektet. I stedet for å bli ledet ”ut i dimman över existentiella frågors mörka vatten” (s. 10), risikerer Valkare at det evolusjonsbiologiske credo lukker rommet for eksistensielle perspektiver. Er så dette en objektiv og nøytral dom fra min side? Overhodet ikke! Like lite som Valkare kan si noe om hva musikk ”egentlig” er.
Øivind Varkøy
Referanser
Gustavsson, B., 2000. Kunskapsfilosofi. Stockholm: Wahlström & Widstrand.
Pedersen, D.B, Collin, F. og Stjernefelt, F. red., 2018. Kampen om mennesket: forskellige menneskebilleder og deres grænsestrid. København: Hans Reitzels Forlag.
Ruud, E., 1996. Musikk og verdier. Oslo: Universitetsforlaget.
Ullmann, L., 2015. De urolige. Oslo: Forlaget Oktober.
Valkare, G., 1997. Det audiografiska fältet: om musikens förhållande till skriften och den unge Bo Nilssons strategier. Diss. Skrifter från Musikvetenskap, Göteborgs universitet, 49. Göteborg: Avd. för musikvetenskap.
Varkøy, Ø., 2017. Musikk: dannelse og eksistens. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.