Erik Kjellberg, 2019. Arvet efter Johann Sebastian Bach: en äventyrlig historia. Möklinta: Gidlund. 419 s. ISBN 9789178444038
Erik Kjellberg, professor emeritus ved Institutionen för musikvetenskap ved Uppsala universitet, har skrevet en bemerkelsesverdig bok om Bach-resepsjonen: om hvorledes Bachs musikk er blitt mottatt og forvaltet gjennom historien og på hvilke måter dette har skjedd, dessuten hvorledes den er blitt koblet med ulike musikkuttrykk i vår egen tid – en formidabel utfordring. Hvordan skal man kunne få oversikt, forklare og forstå? Han har tatt for seg ulike etapper og perspektiver: arven og arvingene; tidsvitner som kjente Bach; spredning av Bachs musikk i Tyskland på 1800-tallet; hvorledes den vant innpass i andre land og det avgjørende gjennombruddet på 1900-tallet. I dag er Bach og hans musikk allment kjent i vesteuropeisk kultur, og det er vegen dit Kjellberg ønsker å følge – ”Bach genom historien”. Han prøver å redegjøre for det som skjer knyttet til ulike forutsetninger, aktører og kontekster og forsøker også å gripe det merkverdige med Bach, hvorfor han har fått en så enestående posisjon i det moderne musikklivet, og i stadig videre musikkulturelle kretser.
Boken er klart strukturert og delt inn i følgende kapitler: 1) Upptakt; 2) Arvet och familjen; 3) 1700-talet; 4) Berlin – England – Beethoven; 5) 1800-talet; 6) Mattesupassionen; 7) Leipzig; 8) Mot framtiden; 9) Bach i andra länder; 10) Mot och in i 1900-talet; 11) Nya ansatser; 12) De totalitära regimerna; 13) Före, under och efter jubileumsåret 1950; 14) Modernare tider; 15) Det historiska äventyret – en tillbakablick; Epilog; og et kort etterord, ”Först som sist”. Den retter seg både til den musikkinteresserte allmennheten og fagfolk, men den faglige gehalten blir ikke svekket av den grunn. Den språklige fremstillingen er klar og stringent uten unødige fagtermer. Boken inneholder også noter, bibliografi, verkoversikt, alfabetisk oversikt over kirkekantatene og et appendiks med oversettelse (av Kjellberg) av Forkels biografi (1802) pluss et fyldig register.
Kjellberg gir i nest siste kapittel et tilbakeblikk over bokens innhold, som i kortform gir god oversikt over hva den dreier seg om. 1700-tallets oppfatning av Bach var beundrende og ærefull. Hans fremste forkjempere da han levde, var elevene. Da han døde, slo arvingene og elevene ring om det han etterlot. Musikkteoretikere, samlere og enkelte musikere var de nærmeste årene kretsen hvor kunnskapen om og betydningen av hans musikk ble videreført da nye idéer gjorde seg gjeldende på slutten av 1700-tallet. 1800 ble et viktig nytt trinn i resepsjonen, først med Forkels biografi og begynnende utgivelser av klavermusikken. Flere sluttet etter hvert opp om arven fra Bach. Særlig viktig ble de jødiske familiene i Berlin og via dem Felix Mendelssohn. Oppførelsen av Matteuspasjonen i 1829 var en skjellsettende hendelse, selv om det drøyde lenge før den ble vanlig i konsertrepertoaret, noe som dels skyldtes praktiske forhold og forståelsen av Bachs vokalverk. Orgel- og klaververkene (og annen instrumentalmusikk) var langt enklere.
Via Mendelssohn og paret Schumann i 1830-årene ble grunnen lagt for større utbredelse og forståelse av Bachs musikk, og den nådde ut over Tyskland. Viktige ”stoppesteder” var den samlede utgaven av Bachs verk og Spittas biografi. Bachs teknikk og strukturer inngikk i musikken til toneangivende 1800-tallskomponister som Schumann, Brahms, Liszt, Busoni og Reger. Her ble Bachs idiom tilpasset romantikkens estetikk. Under det mangfoldige 1900-tallet ble aspekter som autentisitet og tidstrohet viktige rettesnorer for oppførelse av eldre musikk, selv om det drøyde før dette ble anvendt på Bach. 1900-tallet ble Bachs store hundreår. Han ble tolket på ulikt vis, ikke minst som representant for det tysk-nasjonale og dermed misbrukt av nazistene, men han ble også nytolket estetisk og filosofisk. Massemedia spilte en enormt viktig rolle for å spre musikken. Jubiléet i 1950 ble et nytt samlingspunkt for det som rørte seg i tiden, for eksempel orgelbevegelsen og vedtak om en ny samleutgave basert på vitenskapelig ekspertise. Kjellberg ser to linjer i tiden fra 1950: ulike musikkvitenskapelige retninger la ny grunn for kunnskapen om Bach og hans musikk, og all verdens musikere har prøvd å finne nye måter å gestalte musikken på. Bachs musikk har tålt alle slags typer bearbeidelser, fordi den har ”en unik kvalitet”.
Kjellberg tar utgangspunkt i Bachs egne oversikter over slekten og de viktigste verkene, samt nekrologen av C.P.E. Bach og J.F. Agricola (gjengitt i Kjellbergs oversettelse). Han gir en kort oversikt over Bachs biografi, karriere og komposisjoner som bakteppe for hvorledes arven (musikaliene, hvorav mange manuskripter) ble fordelt etter hans død. Hvor notene tok veien, er fascinerende å se. Mange gikk på slutten av 1700-tallet fra familien til andre private eiere og samlere og senere til bibliotek og arkiv, for det meste i Tyskland, men også i andre europeiske land og USA. Mye havnet etter hvert i det kongelige bibliotek i Berlin, blant annet de største vokalverkene. Kantateårgangene er noenlunde mulig å følge sporene av, men mye annen vokalmusikk og instrumentalmusikken er vanskeligere. Kjellberg minner om at trolig bare en mindre del av Bachs verk er bevart, særlig av klaver- og orgelmusikken. Bach hadde for øvrig selv publisert flere av sine mest ambisiøse verk på eget forlag.
Mye av orgel- og klavermusikken ble formidlet til ettertiden gjennom elever, som via avskrifter bidro til at musikken ble spredd og formidlet til nye generasjoner. Kjellberg viser hvorledes dette forgrenet seg fra området hvor Bach virket til stadig videre kretser, først i Tyskland og siden i andre land. Han følger sentrale organister og pedagoger fra slutten av 1700-tallet og fremover. Elever bidro også til at komposisjoner ble bevart. Synspunkter på Bachs musikk og storhet ble også formidlet i skriftlige fremstillinger fra slutten av 1700-tallet og inn på 1800-tallet, blant andre av Kirnberger og Forkel. Kjellberg viser til flere komponister, som gjennom ulike kanaler ble påvirket av Bachs musikk, for eksempel Mozart i Wien via baron van Swieten, tidligere ambassadør i Berlin og kjent med Bachs musikk via Kirnberger og elever av C.P.E. Bach. Senere viser han hvorledes sentrale komponister både på 1800- og 1900-tallet ble påvirket av Bach, blant annet gjennom transkripsjoner og bearbeidelser.
Det er særlig interessant å følge Kjellbergs beskrivelse av Bach-resepsjonen i Berlin. De to eldste sønnene virket der, og det ble skapt et miljø og en interesse for Bach både ved hoffet og i det borgerlige musikklivet. Kjellberg følger begge spor, blant annet via jødiske familier som omfattet familien Mendelssohn. Berlins sangakademi (1791–) var viktig for formidling av Bachs vokalmusikk, som bare i liten grad var blitt fremført etter hans død. Oppførelsen av Matteuspasjonen i 1829 var ifølge Kjellberg utenkelig uten Bach-miljøet i Berlin og Mendelssohn var en nøkkelskikkelse i Bach-resepsjonen, også som formidler av Bachs orgelmusikk og ved å etablere historiske orkesterkonserter i Leipzig.
Kjellberg redegjør for utgivelser av særlig Bachs instrumentalmusikk først på 1800-tallet og Bach-Gesellschafts (1850) prosjekt med en komplett kritisk utgave av Bachs verk, som ikke ble fullført før år 1900 og var sterkt farget av romantikkens ideologi. Han beskriver også mottagelsen av Bachs musikk i andre land. Han fikk tidlig gjennomslag i England. I Frankrike var religion, språk og orgler uten pedal et problem, men nye orgler fra midten av 1800-tallet bidro til at orgelmusikken ble spilt og bedre kjent. Først henimot 1900 kom et avgjørende gjennombrudd. I Russland var motsetning mellom nasjonal og vestlig orientert musikk samt språk og religion et hinder, men St. Petersburgs tyske befolkning ble en inngang, også for vokalmusikken. I USA fantes det betydelig Bach-interesse i visse miljøer allerede sent på 1700-tallet, og interessen økte på 1800-tallet. Bach-manuskripter havnet også i USA, og musikere ble kjent med Bach via studier i Europa. Kjellberg undersøker også resepsjonen i Sverige. Der ble Bach særlig formidlet gjennom organister og organistutdanningen, samt enkelte hoffkapellmestre og Kungl. Musikaliska akademien (1771–). Gjennombruddet kom først på 1890-tallet med oppførelse av pasjonene og h-mollmessen.
Kjellberg viser at Bachs orgel- og klavermusikk har hatt en ubrutt tradisjon siden 1700-tallet og har omfattet amatører, profesjonelle, hjemmet, konsertsalen og kirken. På 1900-tallet kan resepsjonen følges langs tallrike tråder innen pedagogikk, komposisjon, utøvelse, konsertliv, forskning og media. Han angir flere retninger og nøkkelfigurer. Bach-forskningen ble mer omfattende; interessen for historisk informert oppførelsespraksis økte; og innspillinger ga nye muligheter for spredning av musikk. Jubileumsåret 1900 ble nok et vendepunkt, med Neue Bach-Gesellschaft og utgivelsen av Bach Jahrbuch (1904–). Han redegjør også for bruken av Bach i de totalitære regimene i Nazityskland og Sovjetunionen og summerer opp nyere retninger i Bach-forskningen i etterkrigstiden med jubiléet i 1950 som viktig referansepunkt og Neue Bach-Ausgabe (1954–2007) som største enkeltprosjekt.
Bachs musikk er i nyere tid blitt kjent i stadig videre kretser. Nye medier (LP, CD, internett) har gitt nye muligheter. Kjellberg beskriver det han kaller en isløsning de siste tiår av 1900-tallet, hvor historisk informert oppføringspraksis har fått større gjennomslag ved konserter og i til dels omfattende CD-innspillinger, som også er vitenskapelig forankret. Bach-forskningen er i dag ytterst mangfoldig. Han peker på retorikken og figurlæren som noe av det viktigste i nyere tid, særlig for oppførelse av vokalmusikken. Bachs musikk er dessuten blitt spredt til ballett, film, folkemusikk, jazz, populærmusikk, rock etcetera, og i stadig større grad siden midten av århundret. Parallelt med kunstmusikken eksisterer det et utall innganger til Bachs musikk og grenseløst mange eksempler hvorledes musikken blir tolket og omformet.
I epilogen ”Vad är det för märkvärdigt med Bach?” prøver Kjellberg å begripe Bachs unike posisjon, ikke minst i vår egen tid. Han støtter seg til Christoph Wolff, for hvem kontrapunktet er kjernen i Bachs musikk. Det anvendes både horisontalt og vertikalt, og dur-mollharmonikken er den sammenbindende kraften, som også tillater store harmoniske avvik og krasse dissonanser. Der ligger ifølge Kjellberg noe av magien: Bach tøyer grensene. Musikken har ofte melodier av stor skjønnhet, og en enorm harmonisk variasjonsrikdom er gjerne koblet med sinnrike kontrapunktiske strukturer som gir ”en närmast skrämmande perfekt balans” mellom det man kan oppfatte og det som er skjult i musikkens konstruksjon. Det tekniske er nødvendig for den kreative fantasien, og syntesen mellom de to kan gi lytteren en dyp opplevelse og kanskje en anelse av innsikt, noe som kan synes paradoksalt, men som han likevel mener er sant.
Det er blitt en ytterst lesverdig bok som jeg vil anbefale alle med interesse for Bach. Av og til kan det bli vel mange detaljer, og noe har fått større oppmerksomhet enn annet, men Kjellberg har et fabelaktig overblikk. Han setter detaljene inn i større sammenhenger, også fra kapittel til kapittel, slik at det er mulig å forstå det større bildet de er en del av.
Randi M. Selvik