Kropp, görande och varande i musik. En fenomenologisk studie.

Brunström, Johanna. Kropp, görande och varande i musik: En fenomenologisk studie. Diss., Musikhögskolan, Örebro Universitet, Örebro Studies in musicology 3.

«Hur griper kroppen musik och hur griper musik kroppen?», spør Johanna Österling Brunström (2015) i sin doktoravhandling Kropp, görande och varande i musik. En fenomenologisk studie. I tillegg til hovedspørsmålet blir følgende underspørsmål belyst: «Vilka kroppsliga fenomen framträder för deltagarna i studien vid musicering?» og «Hur framträder kroppsliga fenomen för deltagarna i studien vid musicering?».Brunström forsvarte sin doktoravhandling i musikkvitenskap (musikkpedagogikk) ved Örebro universitet 3. desember 2015. Teksten, som er skrevet på svensk, består av fem hoveddeler (261 sider inkludert referanser), samt engelsk oppsummering og relevante bilag.

Avhandlingens problemområde knytter an til den levde- og meningsskapende kroppen. Brunströms utgangspunkt er at den levde kroppen har en marginalisert plass i den musikkpedagogiske og musikkvitenskapelige utdanningssammenheng. Vi føres inn i avhandlingen gjennom forfatterens beskrivelse av en egen kroppslig musikalsk opplevelse, som er bearbeidet og gjort til en internalisert erfaring gjennom refleksjon.

Tekstens teoretiske tilfang tar utgangspunkt i Merlau-Ponty (1945/2002) sin kropps-fenomenologi, som knytter selve menneskets eksistens til kroppen. Den levde kroppen forstås som en forutsetning for å erfare og oppleve verden. Mennesket er forstått på bakgrunn av sin evne til å reflektere over seg selv og sin tilværelse. Dette blir sett som motsats til at kroppen reduseres til en ting, eller en observerbar enhet. Musikalsk mening blir gitt en slik kroppslig forankring. For øvrig utdypes Frede V. Nielsens (2010) syn på musikk som et univers av mening: et musikalsk meningsunivers som tilbyr et spektrum av opplevelsesmuligheter. Musikalske mening knyttes til begrepene taus kunnskap (Polanyi, 2013) og praktisk kunnskap (Molander 1996). Også termene habitus og felt(Bourdieu 2000; 2010) behandles i relasjon til et kroppsfenomenologisk utgangspunkt.

Begrepet «musisering», som er sentralt i teksten, innebærer at musikk tar utgangpunkt i den levde kroppen. Dette er i tråd med Merleau-Ponty (1945/2002) som hevder at kroppen både griper (utenfra) og begriper (innenfra) på samme tid. Gjennom musisering gis det muligheter for møter mellom mennesker og omverdenen. Musisering legger til rette for at mennesker kan møte noe i seg selv, noe som kan gi opphav til eksistensiell mening. Forståelsen av «musisering», inkluderer følgelig all slags type musikk.

For å belyse hvordan kroppen griper musikken og hvordan musikken griper kroppen, presenteres vi for fire informanter i ulike kontekster og med forskjellige musiseringsformer: i) en profesjonell musiker (Astrid, i 60-årene reproduserer musikk), ii) en konsertbesøkende/profesjonell komponist (Björn, i 40-årene persiperer, tar opp i seg musikken), iii) en profesjonell Disc Jockey (DJ, Celia, i 30-årene produserer, komponerer, arrangerer og improviserer musikk), og iv) en profesjonell danser (David, i 20 årene fortolker utrykk i relasjon til musikken). Brunström spør hvorledes deltakerne i studien erfarer sin egen kropp i selve musiseringen. Her blir det tydelig at musikkbegrepet Brunström anvender er knyttet til selve «gjøringen», til selve musiseringen, samt hvorledes deltakerne er innved i verden, sett fra et fenomenologisk synspunkt.

Forskningsmetodisk bygger Brunström på deltagende (ustrukturert) observasjon og video-observasjon. Disse observasjonene blir gjennomført ved en orkesterprøve, et konsertbesøk, en nattklubbgigg og en danseøvelse. Observasjonene blir bearbeidet gjennom et «stimulated recall intervju», i tillegg til delvis strukturerte intervju med deltakerne i studien. I tillegg blir observasjonene diskutert i en fokusgruppe der alle fire informantene deltok. Data ble analysert og bearbeidet gjennom en fenomenologisk-hermeneutisk arbeidsprosedyre som bygger på et samspill mellom reduksjon—konstruksjon—og dekonstruksjon (Heidegger, 1982, s. 23), og skrevet opp i form av livsverdensfortellinger.

Resultatene (temaene) viser fem kroppslig forankrede meningsdimensjoner basert på informantenes livshistorier og intervju. Studien indikerer at alle fire deltakere, i sine ulike kontekster, hadde en opplevelse av 1) en kroppslig forankret meningsdimensjon, bygget på musikalsk læring og kunnskap og 2) estetiske, emosjonelle og eksistensielle dimensjoner knyttet til musiseringen. I tillegg trakk informantene frem 3) rommets, 4) kroppens og 5) kommunikasjonens betydning. Det er også interessant å merke seg DJ-ens opplevelse av kroppens dualitet. Nærmere bestemt forholdet mellom å ha—og å være i kroppen, i tillegg til forholdet mellom en profesjonell—og en privat kropp. Konsertgjengeren/komponisten og musikeren trakk begge frem «den okontrollerade kroppen». Nærmere bestemt hvorledes kroppen eksponeres gjennom stress, nervøsitet og habitus. Sistnevnte knyttes til kroppsliggjorte anlegg og tendenser som organiserer mønstre, som er resultat av sosiale strukturer og kulturell læring på individuelt og sosialt nivå (Bourdieu, 2000). Konsertgjengeren/komponisten trekker også frem hvorledes språk utgår fra kroppslige gester.

Når kroppen griper musikken, fremstår det som en intensjonell akt, gjennom en utstrekking mot verden. Det vil si, en form for handling, en «gjøren». Når musikken griper kroppen, innebærer det å bli «skaket», berørt, «slått av» musikken—uten forvarsel. Noe som kan forstås som en form for «væren». Mellom gjøren og væren er det noe mellom—kroppen—som kan forstås som vår eksistens. Denne formen for eksistensiell fenomenologi diskuteres i møte med van Manens (1990) fire livsverdenstemaer: levd kropp (lived body), levd tid (lived time), levd rom (lived space) og levde relasjoner (lived human relations).

Avhandlingen belyser viktige grunnposisjoner i vår forståelse av oss selv og verden. Trer vår virkelighet frem for vår bevissthet rett og slett fordi den alltid er rettet mot noe? Eller er det nødvendig med en fortolkning og nyskaping av den empiriske virkeligheten, det vil si en kontekstuell forståelse av kroppens meningsbetydning i møte med musikk? I begrepsliggjøringen av kroppslige musikalske meningsdimensjoner dukker det opp et paradoks. Avhandlingen formidler den kroppslige umiddelbare opplevelsen gjennom språk, gjennom tekst. Den tilbyr  verbale formuleringer (en middelbarhet) som naturlig nok skaper avstand til den umiddelbare opplevelsen. Samtidig kan det argumenteres for at vi trenger å forsøke å sette ord på den umiddelbare opplevelsen (kroppsopplevelsen) gjennom språk nettopp for å utforske bredden i fenomenet. Slik sett, representerer en tekst som dette er levende paradoks: språket splitter opp fortellingen om kroppen og musikken, selv om det motsatte er intensjonen.

Doktoravhandlingen berører også. Vi kan kjenne oss igjen i informantens fortellinger og i historiene om den musikalske kroppen. I kroppen dveler opplevelsene på ulikt vis, vi blir glade, opprømte, kjenner på vitalitet og nervøsitet. Kroppen snakker. Den iboende relasjonelle kunnskapen muliggjør musikalske møter gjennom ulike modi: sansene og følelsene lever sitt eget liv (Trondalen, 2016). Det musikalske møtet fremtrer som flertydig, både som en væren og en gjøren. Og jeg vil tilføye, også som en transformasjon: enten som analog- eller symbolsk erfaring. Dette perspektivet kan videreutvikles i fremtidige tekster.

Avhandlingen tilfører forskningsfeltet nyttig kunnskap om kropp og musikk, og tydeliggjør på en interessant måte betydningen av å åpne seg for opplevelser og erfaringer som musikk kan gi for hele mennesket. Siden kroppsopplevelser er kjernen i avhandlingen, hadde det vært særlig interessant om Brunström også hadde benyttet hennes egen kroppserfaring i behandling og analyse av empirien. Kanskje hadde det kommet et overraskende kunnskapstilfang dersom forskeren hadde gjennomført «åpen lytting» som en «body listening» (Trondalen, 2007, s. 201)? En kroppslytting til lyden av intervjuene—eller beveget kroppen til videoene? Gjerne først en kroppslytting med både lyd og bilde, deretter kun med lyd, så kun med bilde, for til slutt å både høre og se. En slik fenomenologisk åpen «body listening» i møte med data, tenker jeg kunne tilført forskningsmetodologien en åpnende dimensjon.

Musikalske møter tilbyr nye opplever og måter å møte seg selv og omverdenen på. Kroppslige musikalske møter kan knyttes til en form for overgivelse, som en måte å utvikle og støtte nye livserfaringer. I så måte er Brunström sin avhandling lesverdig og tankevekkende, det vil si et viktig tilfang til forståelsene av vår kroppslige eksistens.

Referanser:

Bourdieu, Pierre (2000). Konstens regler: det litterära fältets uppkomst och struktur, Stehag: Brutus Östlings Bokförlag

Bourdieu, Pierre (2010). Distinction, London: Routledge

Brunström, J. Ö. (2015). Kropp, görande och varande i musik. En fenomenologisk studie. (PhD PhD), Örebro universitet, Örebro. Lastet ned fra www.oru.se/publikationer-avhandlingar

Heidegger, M. (1982). The Basic Problems of Phenomenology. Bloomington: Indiana University Press.

Merleau-Ponty, Maurice (1945/2002). Phenomenology of Perception, London: Routledge

Molander, Bengt (1996). Kunskap i handling, Göteborg: Daidalos

Nielsen, Frede V (2010). Almen musikdidaktik, Københamn: Akademisk forlag

Polanyi, Michael (2013). Den tysta dimensionen, Göteborg: Daidalos

Trondalen, G. (2007). A phenomenologically oriented approach to microanalyses in music therapy. I: T. Wosch & T. Wigram (red.), Micro-analysis in Music Therapy. Methods, Techniques and Applications for Clinicians, Researchers, Educators and Students. (198-210). London: Jessica Kingsley Publishers.

Trondalen, G. (2016). Relational Music Therapy: An Intersubjective Perspective. Dallas, TX: Barcelona Publishers.

van Manen, Max (1990). Researching Lived Experience. Human Science for an Action Sensitive Pedagogy. State University of New Yo