Inlagt av jacoder57
Reese Willén, Anne: I huvudstaden, musiklivets härd: Den strukturella omvandlingen av Stockholms offentliga musikliv ca. 1840–1890. Diss., inst. för musikvetenskap, Uppsala universitet, Acta Universitatis Upsaliensis, Studia Musicologogica Upsaliensia, Nova series 24, 2014. ISBN 978-91-55488-64-2
I perioden 1840–90 gikk musikklivet i Stockholm fra å være del av en representativ kultur tilknyttet hoff og kirke til å bli en sentral del av en borgerlig offentlig kultur. Et mål med Willéns avhandling er å vise at selv om Sverige samfunnsmessig og kulturelt var nært forbundet med Europa, fantes det i Stockholm spesielle forutsetninger som preget utviklingen.
Avhandlingen har seks kapitler og noen tillegg. Kapittel én redegjør for den sentrale problemstillingen, som er å beskrive strukturendringene i musikklivet med hovedvekt på den kunstmusikalske sfæren. Målet er å forstå de underliggende prosessene som førte til endringene. Hvorledes skjedde de og hvorfor? Områdene som løftes frem tilsvarer kapittelinndelingen: publikasjonsmarkedet, konsertlivet, musikkutøverne og publikum. De to første betraktes som offentlige uttrykk og arenaer, de to siste som deres forutsetninger.
Et sentralt teoretisk utgangspunkt er Jürgen Habermas’ studie Borgerlig offentlighet (1962), som først og fremst gir grunnlag for utforsking av endringer på samfunnsnivå. Foruten drøfting av begreper som «borgerlighet» og «offentlighet» løftes også begrepene «musikalsk idealisme», «institusjon», «institusjonalisering», «profesjon» og «profesjonalisering» frem som viktige analytiske kategorier. Eric Hobsbawms analyser av samfunn og politikk, særlig Kapitalens tidsalder (1975) er et annet utgangspunkt, og flere sentrale studier av endringer i europeisk musikkliv på 1800-tallet. Willén setter dermed sin analyse inn i en større europeisk kontekst. Men hun bygger også på arbeider om svenske musikkforhold på 1800-tallet og særlig på studier om Stockholms musikkliv, pluss litteratur om pressehistorie, institusjonalisering og profesjonalisering.
I kapittel to drøftes dags- og musikkpressens betydning. Offentlig diskusjon av musikk økte i årene 1840–90, og særlig tysk musikkpresse ble modell da musikkjournalistikken ble etablert i Stockholm. Willén viser musikkens plass både i dagspressen og den spesialiserte musikkpressen og mener disse både ble viktige arenaer i det offentlige musikklivet og basis for grunnleggende strukturendringer. Musikkpressen blomstret særlig i 1850-årene, da flere fremstående musikkskribenter deltok i den offentlige debatten, også i diskusjon om selve kritikken. Debatten dreide seg bl.a. om behov for profesjonelle kritikere fordi publikums musikalske dannelse var for dårlig. Kritikeryret endret seg og ble på 1870-tallet i større grad et hovedyrke enn et deltidsyrke, og pressen ble også preget av økendekommersialisering på bekostning av kritikk og debatt.
Til grunn for musikkpressens sterke vektlegging av den klassiske autonome kunstmusikken, som ble ansett å ha høyest estetisk verdi, lå motsetningen mellom «det kunstneriske» (det profesjonelle) og «det dilettantiske». Enkelte skribenter argumenterte også for en ny strukturering av musikklivet og et mer moderne og profesjonelt konsertliv. Willén viser for øvrig hvorledes visse musikkskribenter senere fikk svært sentrale strategiske posisjoner i musikklivet.
Kapittel tre handler om arenaer og forutsetninger for den offentlige musikken, endring av gamle institusjoner og institusjonaliseringen av konserter. Kungliga Teatern og Hovkapellet er sentrale. KT var lenge den eneste institusjonen med profesjonelle sangere og fullt symfoniorkester og byens viktigste konsertlokale. Men samtidig hindret det fremveksten av orkesterkonserter, fordi skuespill og opera la premisser for annen aktivitet, også ute i byen. Teatret ble imidlertid utleid til enkeltmusikere og tilpasset seg dermed et nytt marked. Kirken ble en viktig konsertarena, og det oppsto nye koblet til offentlig underholdning som viser økende skille mellom kunstmusikk og underholdningsmusikk. Fra 1878 ble Kungliga Musikaliska Akademiens konsertsal et viktig lokale. Willén gjør også rede for repertoar og programsammensetning og viser at utvalgte kanoniserte komponister og virtuos musikk dominerte.
Kapittel fire handler om musikkutøverne og forholdet mellom profesjonelle og amatører. Samvirket mellom disse preget musikklivet, men profesjonaliseringen økte likevel sterkt. Arbeidsmarkedet ekspanderte, nye spesialiserte musikkyrker kom til, og gamle endret seg, noe Willén bl.a. viser med forholdene ved KT. Musikere utdannet i utlandet ga viktige impulser til Stockholm, og fra 1856 ble KMA statlig konservatorium etter europeisk modell med utdanningstilbud til nye musikergrupper. Økende spesialisering til tross: flere av de mest fremstående musikerne var fremdeles svært allsidige skikkelser i musikklivet.
Willén tar her opp igjen dilettantismediskusjonen omkring 1850, nå fra utøverperspektiv. Begrepet synes å ha blitt anvendt nøytralt på amatører og kritisk i forhold til musikalsk kvalitet. Hun kobler dilettantisme til estetisk idealisme og til diskusjonen om mangelfull musikalsk dannelse. Dilettantiske komponister skrev dårlig musikk, og dilettantiske musikere var dårlige utøvere.
I kapittel fem om publikum, musikkmiljøene og den musikalske dannelsen viser Willén at den offentlige musikkens marked utgjorde en liten, men velstående borgerlig elite, som de offentlige utøverne var avhengig av. Hun støtter seg på Dahlhaus i sin vurdering av at det borgerlige musikklivet endret forholdet mellom komponister og publikum, og at tilpasningen til det borgerlige markedet var særlig tydelig innen enkelte sjangre. Analyse av publikums sammensetning og billettpriser viser differensiering for ulike konserter sosialt og økonomisk, også med hensyn til lokaler og repertoar. Korkonserter med amatører var billigere og hadde trolig et sosialt blandet publikum fordi mange fant sted i kirker. Konserter ved de to viktigste teatrene hadde ulike priser og trolig publikum fra flere sosiale klasser. Analyse av abonnement tyder på økende «borgerliggjøring» av publikum henimot århundreskiftet. Noen betraktet billigere konserter med lettere program som skadelig for den høyverdige kunstmusikken, ifølge Willén et tegn på at de ble ansett som alvorlige konkurrenter.
Enkeltmusikere var ofte prisgitt tilfeldigheter om publikumsoppslutning, fordi de var avhengig av personlige kontakter. Dette kan ha bidratt til den offentlige diskusjonen i 1850-årene om «et ordnet konsertvesen». Det viktigste hindret for institusjonell organisering var likevel KTs kontroll over Hovkapellet. Willén viser at regelmessige symfoniske konserter ikke var mulig uten et orkester med hovedfunksjon som konsertgiver.
I kapittel seks sammenfattes de viktigste bidragene til strukturendringene i musikklivet. De fleste var betinget av samfunnsmekanismer, men enkeltpersoner spilte også sentrale roller. Markedsøkonomien la premisser for kunsten. Habermas’ teori om borgerlig offentlighet fremheves for å forklare og forstå utviklingen. Borgerskapets behov for underholdning, dannelse og sosiale møteplasser skulle tilfredsstilles. Etterspørselen etter «musikalske varer» påvirket strukturene. Presse, offentlige konserter, utøvere og publikum var de viktigste agentene. Det handlet om de øvre samfunnslagenes musikkliv og et nytt dannelsesideal basert på en estetisk høyverdig kunst, noe som institusjonaliserte en ny estetisk lyttemåte. Dette idealet ble også dyrket av sentrale musikere, for hvem dilettantisme var den musikalske dannelsens største fiende og et hinder for et godt offentlig konsertliv.
Nye behov og estetiske idealer endret musikerutdanningen. Arbeidsmarkedet ble utvidet og konsertarenaene flere, på tross av KT:s dominans. Teatret hindret også utviklingen av repertoaret fordi musikerne ofte hadde svært begrenset prøvetid. Først på 1870-tallet ga teatret regelmessige symfonikonserter, men de fleste konserter ble gitt av enkeltentreprenører, og konkurranse om publikum påvirket repertoaret negativt. Markedsøkonomien medførte etablering av musikkhandlere, forlag og en spesialisert musikkpresse. Kritikkens funksjon ble viktig, og pressen gjorde det enklere å formidle impulser fra utlandet. Avslutningsvis knytter Willén an til spørsmålet om institusjonalisering som analytisk kategori. Begrepet benyttes gjennom hele avhandlingen, på to måter: én materiell og organisatorisk, og én i form av institusjonalisering som sosial konstruksjon. Det fantes imidlertid ikke én, institusjonaliseringsprosess, men flere.
Det er prisverdig at forfatteren har undersøkt et felt og en periode som ikke er blitt behandlet tidligere i samme bredde: det offentlige musikklivet i Sveriges hovedstad i andre halvdel av 1800-tallet. Willén bygger på viktige arbeider av andre forskere, men har utforsket et omfattende empirisk materiale i tillegg. Avhandlingen er også basert på teoretisk litteratur som i hovedsak er hentet fra generelt kulturhistoriske eller samfunnsvitenskapelige områder. Dette er nødvendig i og med avhandlingens sterke samfunnsmessige perspektiv.
Avhandlingen er velskrevet og har en klar og ryddig disposisjon med fokus på aktørene i musikklivet: presse, institusjoner og konsertarenaer, musikere og publikum. Willén prøver å besvare de grunnleggende problemstillingene ut fra perspektivene aktørene representerer. Disse var til dels nært forbundet med hverandre og fører til visse gjentagelser, som likevel kan forsvares når fenomener analyseres fra ulike synsvinkler.
Avhandlingen gir for en stor del svar på innledningens «hvordan» og «hvorfor». Når ikke hele perioden 1840–90 dekkes like grundig på alle områder, skyldes det til dels skjevheter i kildematerialet, som det er redegjort for. Begrensninger i kildematerialet, kildekritiske problemstillinger og metodologiske avveininger er også tilstrekkelig begrunnet.
En del omtale av tidligere forskning er imidlertid litt vel refererende. Forfatterens egne kritiske vurderinger mangler ofte, og de trekkes i begrenset grad inn i den sammenfattende analysen. Særlig savnes en mer kritisk holdning til Habermas’ sentrale studie og en grundigere begrunnelse av hvorfor akkurat den anses som avhandlingens mest egnede teoretiske utgangspunkt. Dette er særlig relevant fordi Habermas’ teori i senere årtier har høstet adskillig kritikk.
I analysen av musikklivet savner jeg også en sammenligning med Leif Jonssons Offentlig musik i Uppsala 1747–1854 (1998), som ikke omtales i det hele tatt. Perioden er tross alt delvis overlappende. Heller ikke Anders Carlssons studie av det borgerlige musikklivet i Göteborg i den nesten helt parallelle perioden trekkes inn i vurderingen av de stockholmske forholdene.
Mange endringer vises gjennom spredte eksempler. Jeg kunne på visse felt ha ønsket mer vekt på kontinuitet og endring i lys av dette, f.eks. konsertprogrammenes innhold og sammensetning. En mer utførlig analyse av begreper som «dilettant» og «dilettantisme» og grundigere forankring av disse i forskningslitteraturen ville også ha styrket fremstillingen, ikke minst fordi de er svært sentrale i deler av avhandlingen og gjennomgikk flere betydningsendringer i perioden.
Innvendinger til tross: Willéns avhandling representerer et verdifullt tilskudd, ikke bare til svensk musikkhistorie på 1800-tallet, men også til europeisk. Forholdene i Stockholm var spesielle grunnet lokale forutsetninger. Avhandlingen viser hvorledes aktørene – institusjoner og enkeltpersoner – forsøkte å virke til beste for musikklivets utvikling – noen ganger i egen interesse, men ofte til fellesskapet beste.